Italiaskeluv

Jordskjelvet i Abruzzo har ikke rammet meg. Jeg fikk nettopp vite om det, og tenkte det kunne være greit å si fra om at alt her i byen er vel.

fredag 13. mars

Stod opp, tok med meg gitaren min og gikk på min gamle språkskole, Madrelingua, for å spille en låt med Mike. Det var en braksuksess. Kjekt å se lærererinnene og mine gamle medstudenter igjen. Siden det var fredag den trettende, hadde vi planlagt å gjøre noe skummelt. Thomas, de engelske jentene Lisa, Isla, Georgia og Rosie, og meg hadde pyjamasfest hjemme hos dem, hvor vi prøvde å komme i kontakt med ånder gjennom et Ouija-brett. Vi fant ingen ånder, men det var artig likevel. Jeg sov over og fikk vite at jeg hadde snakket i søvne på både norsk og engelsk. Skuffende nok ikke på italiensk.

lørdag 14. mars

Vi hadde en vanvittig kveld ute. Samlet sammen en gjeng, og gikk på café cabalah for en aperitivo. Turen gikk videre til Il Siesta, hvor spritzen koster 1 euro… Etter et utall drinker endte vi opp på Il Sesto Senso. Der møtte jeg bl.a. Pier Carlo og Stefania. Vi drakk mer spritz, og etter en Americano gikk vi på Bar Lime. Her traff jeg resten av vennene mine fra San Giorgio. Til slutt endte vi opp på nachspiel a casa mia.

søndag 15. mars

Våknet opp med vage minner om den egentlig minnerike kvelden i går. Kom meg til slutt ut i verden, møtte Mike og en israeler som heter Leon. Vi tok en runde rundtom i byen, bl.a. gikk vi på en vitenskapsmesse på Piazza Maggiore. Caffé Zamboni ble hvilestedet for en panino og noe å drikke. Lorelei og Marion dukket opp, og vi ble sittende og prate litt. Kvelden tilbragte jeg hjemme med Event Horizon, forøvrig en elendig film.

mandag 16. mars

Prøvde å gå på en forelesning som ikke fantes. Gikk i stedet i Giardini Margherita. Babette og Lorelei kom også ned. Handlet frukt og grønt i pakistanermarked. Selgeren elsket Norge og ga meg rabatt. Kvelden tilbragte vi på Transilvania. Vanvittig god aperitivo! Rolig kveld med Thomas, Mike og Lisa. Masse prat om South Park.

tirsdag 17. mars

St. Patrick’s day! Vi drakk øl og vin hos Marion og Aurelia. Irish var full, og politiet stengte stedet i nitiden. Derfor gikk vi ikke dit. I stedet gikk vi på et utested i nærheten av piazza maggiore. Ble litt full, og hadde kappløp på Piazza Maggiore sammen med Mike, Marion, Max og Lorelei. Lorelei og meg var de eneste som ikke gikk fullstending på trynet ved det lille trinnet som var slutten av banen vår. Jeg vant (selvfølgelig). Etterpå gikk vi på Il Sesto Senso, og til slutt gikk Lorelei og meg hjem til casa sua. Det var fint.

onsdag 18. mars

Sov meg gjennom forelesningen min klokken 08.30 etter ikke å ha sovet noe særlig natten før. Etterpå gikk jeg hjem og sov enda mer, noe som resulterte i at jeg gikk glipp av både en 5-timers forelesning og en is med Bea. I stedet gikk Bea og jeg og tok en te på en café i Via San Vitale. Der var det en finsk bartender som spurte hvor vi var fra, og prøvde seg på litt svensk med meg da jeg sa jeg var norsk. Hun var såpass flott at jeg tenker meg tilbake dit en annen dag denne uken. Thomas fikk besøk av en kompis, så vi gikk ut og spiste pizza sammen. Kompisen heter Erik og han ga meg snus. Sympatisk! Deretter gikk vi (Mike var også med oss) på Irish og drakk og pratet. Vi møtte også Isla der, som slo seg til oss.

torsdag 19.mars

Vondt i halsen, men generelt fornøyd med tilværelsen. Mike kom innom og la fra seg bagen sin før han drar på Europa-rundturen sin. Skal møte Giada etterpå for en liten spasertur i Giardini Margherita. Etterpå skal jeg ned til Lorelei og lese og være engelsk-ordboken hennes. Jeg har fortsatt ikke lest noe særlig til eksamenen min neste uke, men sånn er nå Erasmus-livet.

Etter ikke å ha skrevet her på en stund er det vanskelig å vite hvor jeg skal begynne…

Jeg har tatt ned bildene av Jacopo fra veggen. Det tok meg to måneder, men nå føler jeg meg litt mer hjemme på rommet (mitt).

En kveld ble jeg stoppet av politiet på vei hjem. Jeg måtte vente 10 minutter før de innså at et land kan være i Schengen selv om det ikke er i EU.

Jeg begynte på universitetet for en drøy måned siden. Foreleserne gjør som de vil. De kan gi eksamener når som helst, gjerne i form av overraskelsesprøver; de fungerer som sensor på eksamen i sine egne fag (så italiensk, og så uhørt for oss skandinavere); det akademiske kvarter er i praksis foreleseren som er 15 minutter for sen, og så videre. Min første eksamen er 24. mars. Algebra og diskret matematikk på italiensk.

Vennegjengen min er blitt stor nok til at jeg møter folk jeg kjenner på gaten. Jeg tilbringer mesteparten av tiden med andre Erasmus-studenter. Heldigvis snakker vi stort sett italiensk sammen. Det er fint å ha et annet “universalspråk” enn engelsk. En søt italiensk jente som jeg har vært litt med i det siste har også lært meg litt Marchegiano-dialekt. I Italia har man nemlig mange forskjellige dialekter, som kan beskrives som egne språk. Italienerne selv omtaler dialekt som dialetto, og standard italiensk bare som italiano. Med andre ord anser de på en måte dialekter som ikke-italiensk. Vanligvis vil ikke to personer med ulike dialekter forstå hverandre. Dels fordi dialektene er veldig forskjellige, og dels fordi italienerne virkelig ikke har en kultur for å forstå noe annet enn italiensk. En som snakker dialekt skifter til italiensk når hun/han møter en som ikke er fra samme (lands)by. Dialektene har altså en annen rolle enn den de har i Norge.

Faccio un esempio.

Norsk: “Han er gått for å drikke vin.”

Italiensk: “Lui è andato a bere il vino.”

Marchegiano/Fermano: “Issu è jito a be lu vi”.

Språket som i dag er standard italiensk ble formalisert med Dantes Divina Commedia, og er egentlig også en dialekt – toskansk.

Det er kjekt å lære seg et nytt språk. I det italienske språk bøyer man verb etter person, på samme måte som man gjør i f.eks. tysk og fransk. Io faccio, tu fai, lei fa, e così via… I motsetning til fransk, hvor mange av bøyingene uttales likt, f.eks. tu es og il est, er bøyingene i italiensk nesten alltid forskjellige. Dette gjør at språket kan økonomiseres – vi dropper pronomenene! Istedenfor io celo faccio (“jeg gjør det “) sier man bare celo faccio. Informasjonen om hvem det er som “gjør det” ligger i bøyningsformen. Vakkert!

Slo Norge Tyskland i dag? Og har Drillo tatt over som trener? Dette er helt vilt. Jeg som hadde tenkt å bli hjemme i kveld. Nå må jeg ut og finne noen tyske utvekslingsstudenter som jeg kan le av.

Italienerne er virkelig noe for seg selv. Det er veldig rart å oppleve at de er akkurat slik de karikeres på film. De krangler høyt og ofte, spiser pasta to ganger om dagen, kan ikke engelsk, og de spiller fotball slik bare italienerne kan. En spiller kan bli taklet, kaste seg ned, skrike som en jente, bare for å reise seg igjen etter femten sekunder når frisparket er et faktum.

I tillegg er det total matfascisme. Død over den som bestiller cappuccino etter lunsj. Jeg laget pasta med tunfisk og pesto her om dagen, og fikk gjennomgå av romkameratene mine. Tunfisk og pesto!? Det er ikke det at de synes du er litt rar og liker å spise sære ting. De blir skuffet. For dem er det liksom bare feil! Og når jeg spør hvorfor, vil de ikke svare, som om det er et slags tabu. Helligdommer som pasta og paven setter man ikke spørsmål ved.

Men feste kan de! For en og en halv uke siden, var jeg på den drøyeste middagsfesten jeg noen gang har opplevd. Claudio feiret bursdagen sin, og inviterte 40 venner ut på middag i en slags kjellerrestaurant. Vi spiste god mat og drakk Lambrusco (rødvin med kullsyre – en bolognesisk spesialitet). Noen drakk raskere enn andre. Allerede før desserten var kommet, var Claudio oppå bordet. Han danset til husbandet. Dette utløste en bølge, og plutselig var alle 40 oppå bordene. Claudio tok et steg videre, og plantet hele ansiktet i sjokoladekaken, før han startet et strippeshow til husbandets versjon av “You can leave your hat on”. Showet sluttet med en limbodans ut på toalettet.

Det hjelper ikke at den er sprudlende – å shotte rødvin er likevel en idiotisk idé.

I helgen drikker italiensk ungdom som norsk ungdom – for å bli full. Siden de generelt sett ikke tåler så mye, når de målet sitt raskere. Av denne grunn kan ingen av romkameratene mine huske å ha sett meg full. Det er ikke fordi jeg ikke har vært det, men fordi de, på dette stadiet, er så hinsides ute av stand til å legge merke til det – og langt mindre huske det dagen etter.

Det har også kommet en annen norsk Erasmus-student fra UiB ned hit. Han heter Thomas og studerer informasjonsvitenskap. Den første dagen hans her i Bologna, gikk vi to rundt og letet etter en leilighet han kunne bo i. Vi fant lapper på søppelcontainere og universitetsområdet, og etter del ringing rundt, fikk vi fikset oss en visning senere på kvelden. Siden Thomas ikke snakker italiensk i det hele tatt, var jeg ganske grei å ha med.

På visningen ble vi møtt av en veldig søt og grei italiensk jente, men også en røyksky, en hund og fem italienere på det som skulle vært Thomas sitt rom. Etter rundturen i leiligheten, brukte vi “jeg-må-oversette”-trikset, og kom oss ut med signaturen trygt bevart i kortholderen. Heldigvis fant Thomas til slutt en annen leilighet.

Dagen etter gikk vi på det som viste seg å være et ikke-eksisterende utvekslingsstudenttreff. Heldigvis var stedet en restaurant, så vi fikk i det minste spist godt. Etter maten hang vi oss på noen italienske jenter som også var ute etter en internasjonal aften. Og en flaske rødvin gjør underverker for italiensken!

På tirsdag skulle vi ut og spise med italienskkurset, som Thomas også har (nesten) begynt på. Vi presterte å gå oss vill på vei til møtestedet da vi allerede var sent ute. Jeg mener vi går vestover. Thomas mener vi går nordover. Vi gikk sørover. Da vi så gateskiltet Via Dell’Inferno, skjønte vi at det gikk til helvete. Utrolig nok kom vi frem levende.

En kveld var vi også ute på en sted som heter Transilvania. Her fikk vi på et tidspunkt utdelt en bunke med lapper hvor man kunne skrive bordnummer og hva som helst annet på, for så å gi dem til folk som gikk rundt og leverte dem for deg. Det tok helt av. Det var akkurat som å være i klasserommet på barneskolen igjen, bare uten lærer og med øl. Vi skrev og mottok bøttevis av lapper. Hvis jeg noengang starter bar, skal jeg garantert stjele dette konseptet.

Annet som skjer og har skjedd:

Jeg har vært på kino tre ganger, og sett Will Smith, Woody Harrelson og Jessica Biel snakke italiensk.

Claudio lager mat til meg nesten hver dag. De andre dagene gjør Giacomo det.

Jeg møtte en svensk jente på en bytur og holdt på å overfalle henne for få snus. Hun hadde ikke tatt med seg ut. Fan.

Jeg har møtt en 23 år gammel amerikaner, Mike, som bruker livet sitt på å dra rundt i forskjellige land (Korea, Frankrike og Italia hittill – Japan neste), lærer seg språk og overlever ved å jobbe som engelsklærer. Disse vandrersjelene er inspirerende!

I dag har jeg spilt fotball med en gjeng italienere. Jeg har aldri før vært så sliten og så flau på samme tid. Når man er dårlig i fotball i Norge, er man dårlissimo i Italia. Det hjalp ikke spesielt at jeg ikke har hatt høy puls på seks måneder. Derfor tenker jeg nå på å vurdere å kanskje muligens bestemme meg for å begynne å jogge (litt).

Ellers har jeg begynt på italienskkurs. Det er fantastisk! Jeg vil anbefale det til alle som vil lære seg italiensk; dra til Bologna og begynn på Madrelingua sitt italienskkurs. Jeg tror ikke jeg har møtt så mange sympatiske mennesker på en arbeidsplass før. Greie lærere, lizm. Sprøtt!

På kurset har jeg fått noen ikke-italienske bekjente (vet ikke om jeg tør å kalle dem venner ennå). Det er folk fra Russland, Japan, Østerrike, Catalonia, Tyskland, Hviterussland, Tyrkia, USA (vest- og østkyst), Norge (ikke meg), og andre steder. Og de fleste er opptatt av å lære, noe som gjør at vi snakker italiensk sammen konstant – føck engelsk! Lærerne er veldig flinke til å opprettholde denne kulturen, og sier alltid ifra når noen prøver seg på oversettelser istedenfor forklaringer. “Stoccolma” er ikke Stockholm, men “la capitale della Svezzia”. Følgelig begynner det sakte, men sikkert, å bli uvant å snakke og skrive på norsk. Prøv å gå noen få dager uten å skrive, lese, snakke eller høre norsk (mest sannsynlig lettere for meg enn deg). Effekten er ganske slående, spesielt når du stadig bruker, og blir utsatt for, et annet språk i stedet.

Vi ble stoppet av politiet i dag, da vi kjørte hjem fra fotballkampen vår. Jeg fant ut at det er pålagt å bære identifikasjon her nede. Ironisk nok (…på et vis) gikk det bra da Giacomo sa at jeg var utlending.

Jeg blir mer og mer glad i det italienske språket. Det fine med det er at man guttene høres tøffe og barske ut når de snakker, samtidig som jentene høres feminine og syngende ut.

Nå kom pizzaen. Claudio høres forresten ut som en nyhetsoppleser når han bestiller pizza. Jeg har aldri hørt noen være så saklig på telefonen før. Vanligvis snakker han IKKE slik. For de som kjenner til begge to, vil jeg si at han er en blanding av Turtle fra Entourage og min gode venn Aksel Kvamme Vestfossen.

Allora, mangiamo adesso. Ciao!

I dag så jeg mine to første fotballkamper på bar i Bologna. Den første, Juventus mot Siena, var ganske treg, men da Juventus ble tildelt frispark noenogtjue meter fra mål, klappet Juventus-supporterne og pustet lettet ut. Il Juventino Vincenzo gjorde det klart for meg: nå scorer Del Piero. Sempre. Det hadde vært ganske stilig hvis han faktisk gjør det, tenkte jeg.

http://www.youtube.com/watch?v=ZAS9VzopSrE

Kampen endte 1-0.

Den andre kampen, Roma mot AC Milan, så vi sammen med Ricardo og Achille, som begge er AC Milan-tilhengere. Roma tok ledelsen i stillhet, og de italienske vennene mine valgte heldigvis å overse det faktum at det var norske John Arne Riise som la innlegget.

Etter Vincenzo gikk hjem i pausen (han har eksamen i morgen), kom Milans utligning.  Den ble etterfulgt av fryd, skrik, banning og gammen. Milans neste mål kom fire minutter senere. Achille klarte ikke å holde seg.  Han hoppet opp på stolen, klemte meg og ropte “mamma mia, mamma mia, mamma mia!” Det var ingen tvil om at il Juventino Vincenzo sin avskjed var årsak til den denne plutselige Milan-suksessen. Et romansk mål før slutt gjorde likevel at kampen endte 2-2.

Det ser ikke ut til å være noen streng korrelasjon mellom hvor man er fra og hvem man holder med her i Italia. Både Vincenzo og Achille er fra Calabria (sør), men holder, som nevnt, henholdsvis med Juventus (fra Torino i nord) og Milan. Det at Calabrias fotballag er i 4. divisjon har kanskje også noe å si.

Annet som har skjedd:

Claudio har forklart meg at i Italia betyr grønt trafikklys gå, rødt betyr stopp og gult betyr løp.

Vincenzo tilbød servitrisen på et glass vin av den som hun selv serverte oss. Hun takket ja, drakk et glass, og la igjen telefonnummeret sitt.

Giacomo foreslo en sightseeing-rute for meg. Jeg fulgte den ikke, og endte opp utenfor kartet av Bologna. Her er noen bilder fra turen min:

For de av dere som har lyst på en virtuell rundtur i Bologna: http://www.comune.bologna.it/girabologna/

I sommer bestemte jeg meg, av en eller annen grunn, for å ta et utvekslingssemester i Bologna. Et italienskkurs, litt papirarbeid og et halvt år senere, så er jeg her. Eccolo!

Jeg tror ikke jeg helt skjønte hva jeg gjorde før jeg satt på flyet ned. Forlate redet hadde jeg gjort da jeg var atten, men nå hadde jeg fløyet fra hele skogen. Og hvorfor i alle dager hadde jeg valgt Italia? Jeg hadde jo ikke noe forhold til italiensk kultur i det hele tatt, kanskje bortsett fra vinen, Juventus og Monica Bellucci. Omtrent alt jeg kunne om Italia og italienere kom fra venner og bekjente som hadde vært der. Kanskje jeg burde tenkt meg litt mer om…

…Og der landet flyet. Det første jeg så i terminalen på flyplassen var omtrent hundre italienere på oggetti smarriti (“lost and found” på godt norsk) som stod og kjeftet og smalt. Det var et eller annet med bagasjen. Heldigvis ble min koffert aldri lost før den ble found. Nå måtte jeg bare finne bussen til sentrum.

Meg: Scusi!

Vakt: Dica.

Meg: Dov’è l’autobus per il centro?

Vakt snakker – jeg forstår ikke. Vakt peker ned – jeg forstår.

På bussen sendte jeg en melding til Claudio, min nye romkamerat (bokstavelig talt – vi deler samme rom). Denne meldingen har senere blitt berømt blant mine italienske venner på grunn av dens litterære kvalitet.

Claudio ringte meg ganske kjapt etter jeg sendte meldingen, og jeg ble litt svett. Å snakke italiensk på telefonen er ikke så lett. Claudio sa at jeg skulle ta taxi fra togstasjonen, jeg sa takk og la fra meg telefonen. Neste og siste stopp, Via Francesco Acri 15.

Drosjesjåføren traff sånn cirka, og Vincenzo (min andre romkamerat) kom løpende ned trappen for å møte meg. Både Vincenzo og Claudio fremstod som stereotypiske italienere på hver sin måte. Vincenzo er kjekk, har et snev av arroganse og stemmer på Berlusconi. Claudio er rund, smilende og glad i (å lage) mat. Ingen av dem snakker noe særlig engelsk. Begge studerer jus.

Etter at vi hadde drukket en kaffe ved disken på en kafé (det er billigere slik), gikk vi til verks med å finne ut når jeg skulle begynne på skolen. Jeg visste jo allerede svaret, slutten av februar, men Vincenzo sa det var viktig å finne det ut. Etter å ha lett etter informasjonssenteret for naturvitenskapelig fakultet, fant vi det. Der fortalte de oss at jeg skulle begynne i februar. “Che bello! You have holiday!”

Senere fikk jeg møte min tredje romkamerat, Giacomo. Giacomo studerer medisin, er den i trioen som er best i engelsk, og ser ut som en som er god i fotball. Giacomo kom fra fjellet, hvor han hadde stått på ski. Heldigvis klarte jeg å imponere ham med at jeg kom rett fra minus tjueto grader i Norge. Jeg nevnte ikke at jeg ikke bor i Hemsedal.

Mens vi gikk rundt i gatene med gamle bygninger fra 1000-tallet og moderne bygninger fra 1600-tallet, uttrykte jeg min misunnelse på kultur og historie som vi nordmenn praktisk talt mangler. Giacomo forstod dette, men sa at baksiden av medaljen er at de fleste italienere ser bakover istedenfor fremover. Kloke ord, tenkte jeg, og holdt på å bli påkjørt.

Om kvelden gikk vi ut for un aperitivo. Når man tar en aperitivo i Italia drikker man drinker, vin eller prosecco og spiser fantastisk mat – oster, focaccia, salat, oliven, pizza osv. Litt sånn som i Norge, hvor man drikker øl og spiser chips før man går ut. Vi måtte snike oss ut uten Vincenzo. Det viste seg nemlig at Giacomo og Claudio synes Vincenzo er litt “tung”. Jeg syntes det var litt trist, men tenkte at de visste best. I stedet møtte vi Gloria og Nicola. Gloria har et slående vakkert ansikt – mørk hud, grønne øyne, markerte ansiktstrekk… Den første italienske jenten jeg møter, og jeg er allerede forelsket, tenkte jeg. Men Nicola er et guttenavn, og Nicola er kjæresten til Gloria. Hurra!

Etter l’aperitivo går man ut og danser, eller til et sted hvor man kan prate. Pubene har åpent til rundt to, og nattklubbene til syv. Vi gikk innom en pub før vi gikk hjem. Før han sovnet, følte Claudio at han måtte fortelle meg at han snorket. Det gjorde han. Likevel sovnet jeg ganske raskt, og våknet  ikke før etter tolv timer. Claudio etter tretten.

Helgen tenker jeg å bruke på å spasere rundt i gatene, ta bilder og spise god mat. Ciao!