Italiaskeluv

Italienerne er virkelig noe for seg selv. Det er veldig rart å oppleve at de er akkurat slik de karikeres på film. De krangler høyt og ofte, spiser pasta to ganger om dagen, kan ikke engelsk, og de spiller fotball slik bare italienerne kan. En spiller kan bli taklet, kaste seg ned, skrike som en jente, bare for å reise seg igjen etter femten sekunder når frisparket er et faktum.

I tillegg er det total matfascisme. Død over den som bestiller cappuccino etter lunsj. Jeg laget pasta med tunfisk og pesto her om dagen, og fikk gjennomgå av romkameratene mine. Tunfisk og pesto!? Det er ikke det at de synes du er litt rar og liker å spise sære ting. De blir skuffet. For dem er det liksom bare feil! Og når jeg spør hvorfor, vil de ikke svare, som om det er et slags tabu. Helligdommer som pasta og paven setter man ikke spørsmål ved.

Men feste kan de! For en og en halv uke siden, var jeg på den drøyeste middagsfesten jeg noen gang har opplevd. Claudio feiret bursdagen sin, og inviterte 40 venner ut på middag i en slags kjellerrestaurant. Vi spiste god mat og drakk Lambrusco (rødvin med kullsyre – en bolognesisk spesialitet). Noen drakk raskere enn andre. Allerede før desserten var kommet, var Claudio oppå bordet. Han danset til husbandet. Dette utløste en bølge, og plutselig var alle 40 oppå bordene. Claudio tok et steg videre, og plantet hele ansiktet i sjokoladekaken, før han startet et strippeshow til husbandets versjon av “You can leave your hat on”. Showet sluttet med en limbodans ut på toalettet.

Det hjelper ikke at den er sprudlende – å shotte rødvin er likevel en idiotisk idé.

I helgen drikker italiensk ungdom som norsk ungdom – for å bli full. Siden de generelt sett ikke tåler så mye, når de målet sitt raskere. Av denne grunn kan ingen av romkameratene mine huske å ha sett meg full. Det er ikke fordi jeg ikke har vært det, men fordi de, på dette stadiet, er så hinsides ute av stand til å legge merke til det – og langt mindre huske det dagen etter.

Det har også kommet en annen norsk Erasmus-student fra UiB ned hit. Han heter Thomas og studerer informasjonsvitenskap. Den første dagen hans her i Bologna, gikk vi to rundt og letet etter en leilighet han kunne bo i. Vi fant lapper på søppelcontainere og universitetsområdet, og etter del ringing rundt, fikk vi fikset oss en visning senere på kvelden. Siden Thomas ikke snakker italiensk i det hele tatt, var jeg ganske grei å ha med.

På visningen ble vi møtt av en veldig søt og grei italiensk jente, men også en røyksky, en hund og fem italienere på det som skulle vært Thomas sitt rom. Etter rundturen i leiligheten, brukte vi “jeg-må-oversette”-trikset, og kom oss ut med signaturen trygt bevart i kortholderen. Heldigvis fant Thomas til slutt en annen leilighet.

Dagen etter gikk vi på det som viste seg å være et ikke-eksisterende utvekslingsstudenttreff. Heldigvis var stedet en restaurant, så vi fikk i det minste spist godt. Etter maten hang vi oss på noen italienske jenter som også var ute etter en internasjonal aften. Og en flaske rødvin gjør underverker for italiensken!

På tirsdag skulle vi ut og spise med italienskkurset, som Thomas også har (nesten) begynt på. Vi presterte å gå oss vill på vei til møtestedet da vi allerede var sent ute. Jeg mener vi går vestover. Thomas mener vi går nordover. Vi gikk sørover. Da vi så gateskiltet Via Dell’Inferno, skjønte vi at det gikk til helvete. Utrolig nok kom vi frem levende.

En kveld var vi også ute på en sted som heter Transilvania. Her fikk vi på et tidspunkt utdelt en bunke med lapper hvor man kunne skrive bordnummer og hva som helst annet på, for så å gi dem til folk som gikk rundt og leverte dem for deg. Det tok helt av. Det var akkurat som å være i klasserommet på barneskolen igjen, bare uten lærer og med øl. Vi skrev og mottok bøttevis av lapper. Hvis jeg noengang starter bar, skal jeg garantert stjele dette konseptet.

Annet som skjer og har skjedd:

Jeg har vært på kino tre ganger, og sett Will Smith, Woody Harrelson og Jessica Biel snakke italiensk.

Claudio lager mat til meg nesten hver dag. De andre dagene gjør Giacomo det.

Jeg møtte en svensk jente på en bytur og holdt på å overfalle henne for få snus. Hun hadde ikke tatt med seg ut. Fan.

Jeg har møtt en 23 år gammel amerikaner, Mike, som bruker livet sitt på å dra rundt i forskjellige land (Korea, Frankrike og Italia hittill – Japan neste), lærer seg språk og overlever ved å jobbe som engelsklærer. Disse vandrersjelene er inspirerende!

I dag har jeg spilt fotball med en gjeng italienere. Jeg har aldri før vært så sliten og så flau på samme tid. Når man er dårlig i fotball i Norge, er man dårlissimo i Italia. Det hjalp ikke spesielt at jeg ikke har hatt høy puls på seks måneder. Derfor tenker jeg nå på å vurdere å kanskje muligens bestemme meg for å begynne å jogge (litt).

Ellers har jeg begynt på italienskkurs. Det er fantastisk! Jeg vil anbefale det til alle som vil lære seg italiensk; dra til Bologna og begynn på Madrelingua sitt italienskkurs. Jeg tror ikke jeg har møtt så mange sympatiske mennesker på en arbeidsplass før. Greie lærere, lizm. Sprøtt!

På kurset har jeg fått noen ikke-italienske bekjente (vet ikke om jeg tør å kalle dem venner ennå). Det er folk fra Russland, Japan, Østerrike, Catalonia, Tyskland, Hviterussland, Tyrkia, USA (vest- og østkyst), Norge (ikke meg), og andre steder. Og de fleste er opptatt av å lære, noe som gjør at vi snakker italiensk sammen konstant – føck engelsk! Lærerne er veldig flinke til å opprettholde denne kulturen, og sier alltid ifra når noen prøver seg på oversettelser istedenfor forklaringer. “Stoccolma” er ikke Stockholm, men “la capitale della Svezzia”. Følgelig begynner det sakte, men sikkert, å bli uvant å snakke og skrive på norsk. Prøv å gå noen få dager uten å skrive, lese, snakke eller høre norsk (mest sannsynlig lettere for meg enn deg). Effekten er ganske slående, spesielt når du stadig bruker, og blir utsatt for, et annet språk i stedet.

Vi ble stoppet av politiet i dag, da vi kjørte hjem fra fotballkampen vår. Jeg fant ut at det er pålagt å bære identifikasjon her nede. Ironisk nok (…på et vis) gikk det bra da Giacomo sa at jeg var utlending.

Jeg blir mer og mer glad i det italienske språket. Det fine med det er at man guttene høres tøffe og barske ut når de snakker, samtidig som jentene høres feminine og syngende ut.

Nå kom pizzaen. Claudio høres forresten ut som en nyhetsoppleser når han bestiller pizza. Jeg har aldri hørt noen være så saklig på telefonen før. Vanligvis snakker han IKKE slik. For de som kjenner til begge to, vil jeg si at han er en blanding av Turtle fra Entourage og min gode venn Aksel Kvamme Vestfossen.

Allora, mangiamo adesso. Ciao!

I dag så jeg mine to første fotballkamper på bar i Bologna. Den første, Juventus mot Siena, var ganske treg, men da Juventus ble tildelt frispark noenogtjue meter fra mål, klappet Juventus-supporterne og pustet lettet ut. Il Juventino Vincenzo gjorde det klart for meg: nå scorer Del Piero. Sempre. Det hadde vært ganske stilig hvis han faktisk gjør det, tenkte jeg.

http://www.youtube.com/watch?v=ZAS9VzopSrE

Kampen endte 1-0.

Den andre kampen, Roma mot AC Milan, så vi sammen med Ricardo og Achille, som begge er AC Milan-tilhengere. Roma tok ledelsen i stillhet, og de italienske vennene mine valgte heldigvis å overse det faktum at det var norske John Arne Riise som la innlegget.

Etter Vincenzo gikk hjem i pausen (han har eksamen i morgen), kom Milans utligning.  Den ble etterfulgt av fryd, skrik, banning og gammen. Milans neste mål kom fire minutter senere. Achille klarte ikke å holde seg.  Han hoppet opp på stolen, klemte meg og ropte “mamma mia, mamma mia, mamma mia!” Det var ingen tvil om at il Juventino Vincenzo sin avskjed var årsak til den denne plutselige Milan-suksessen. Et romansk mål før slutt gjorde likevel at kampen endte 2-2.

Det ser ikke ut til å være noen streng korrelasjon mellom hvor man er fra og hvem man holder med her i Italia. Både Vincenzo og Achille er fra Calabria (sør), men holder, som nevnt, henholdsvis med Juventus (fra Torino i nord) og Milan. Det at Calabrias fotballag er i 4. divisjon har kanskje også noe å si.

Annet som har skjedd:

Claudio har forklart meg at i Italia betyr grønt trafikklys gå, rødt betyr stopp og gult betyr løp.

Vincenzo tilbød servitrisen på et glass vin av den som hun selv serverte oss. Hun takket ja, drakk et glass, og la igjen telefonnummeret sitt.

Giacomo foreslo en sightseeing-rute for meg. Jeg fulgte den ikke, og endte opp utenfor kartet av Bologna. Her er noen bilder fra turen min:

For de av dere som har lyst på en virtuell rundtur i Bologna: http://www.comune.bologna.it/girabologna/

I sommer bestemte jeg meg, av en eller annen grunn, for å ta et utvekslingssemester i Bologna. Et italienskkurs, litt papirarbeid og et halvt år senere, så er jeg her. Eccolo!

Jeg tror ikke jeg helt skjønte hva jeg gjorde før jeg satt på flyet ned. Forlate redet hadde jeg gjort da jeg var atten, men nå hadde jeg fløyet fra hele skogen. Og hvorfor i alle dager hadde jeg valgt Italia? Jeg hadde jo ikke noe forhold til italiensk kultur i det hele tatt, kanskje bortsett fra vinen, Juventus og Monica Bellucci. Omtrent alt jeg kunne om Italia og italienere kom fra venner og bekjente som hadde vært der. Kanskje jeg burde tenkt meg litt mer om…

…Og der landet flyet. Det første jeg så i terminalen på flyplassen var omtrent hundre italienere på oggetti smarriti (“lost and found” på godt norsk) som stod og kjeftet og smalt. Det var et eller annet med bagasjen. Heldigvis ble min koffert aldri lost før den ble found. Nå måtte jeg bare finne bussen til sentrum.

Meg: Scusi!

Vakt: Dica.

Meg: Dov’è l’autobus per il centro?

Vakt snakker – jeg forstår ikke. Vakt peker ned – jeg forstår.

På bussen sendte jeg en melding til Claudio, min nye romkamerat (bokstavelig talt – vi deler samme rom). Denne meldingen har senere blitt berømt blant mine italienske venner på grunn av dens litterære kvalitet.

Claudio ringte meg ganske kjapt etter jeg sendte meldingen, og jeg ble litt svett. Å snakke italiensk på telefonen er ikke så lett. Claudio sa at jeg skulle ta taxi fra togstasjonen, jeg sa takk og la fra meg telefonen. Neste og siste stopp, Via Francesco Acri 15.

Drosjesjåføren traff sånn cirka, og Vincenzo (min andre romkamerat) kom løpende ned trappen for å møte meg. Både Vincenzo og Claudio fremstod som stereotypiske italienere på hver sin måte. Vincenzo er kjekk, har et snev av arroganse og stemmer på Berlusconi. Claudio er rund, smilende og glad i (å lage) mat. Ingen av dem snakker noe særlig engelsk. Begge studerer jus.

Etter at vi hadde drukket en kaffe ved disken på en kafé (det er billigere slik), gikk vi til verks med å finne ut når jeg skulle begynne på skolen. Jeg visste jo allerede svaret, slutten av februar, men Vincenzo sa det var viktig å finne det ut. Etter å ha lett etter informasjonssenteret for naturvitenskapelig fakultet, fant vi det. Der fortalte de oss at jeg skulle begynne i februar. “Che bello! You have holiday!”

Senere fikk jeg møte min tredje romkamerat, Giacomo. Giacomo studerer medisin, er den i trioen som er best i engelsk, og ser ut som en som er god i fotball. Giacomo kom fra fjellet, hvor han hadde stått på ski. Heldigvis klarte jeg å imponere ham med at jeg kom rett fra minus tjueto grader i Norge. Jeg nevnte ikke at jeg ikke bor i Hemsedal.

Mens vi gikk rundt i gatene med gamle bygninger fra 1000-tallet og moderne bygninger fra 1600-tallet, uttrykte jeg min misunnelse på kultur og historie som vi nordmenn praktisk talt mangler. Giacomo forstod dette, men sa at baksiden av medaljen er at de fleste italienere ser bakover istedenfor fremover. Kloke ord, tenkte jeg, og holdt på å bli påkjørt.

Om kvelden gikk vi ut for un aperitivo. Når man tar en aperitivo i Italia drikker man drinker, vin eller prosecco og spiser fantastisk mat – oster, focaccia, salat, oliven, pizza osv. Litt sånn som i Norge, hvor man drikker øl og spiser chips før man går ut. Vi måtte snike oss ut uten Vincenzo. Det viste seg nemlig at Giacomo og Claudio synes Vincenzo er litt “tung”. Jeg syntes det var litt trist, men tenkte at de visste best. I stedet møtte vi Gloria og Nicola. Gloria har et slående vakkert ansikt – mørk hud, grønne øyne, markerte ansiktstrekk… Den første italienske jenten jeg møter, og jeg er allerede forelsket, tenkte jeg. Men Nicola er et guttenavn, og Nicola er kjæresten til Gloria. Hurra!

Etter l’aperitivo går man ut og danser, eller til et sted hvor man kan prate. Pubene har åpent til rundt to, og nattklubbene til syv. Vi gikk innom en pub før vi gikk hjem. Før han sovnet, følte Claudio at han måtte fortelle meg at han snorket. Det gjorde han. Likevel sovnet jeg ganske raskt, og våknet  ikke før etter tolv timer. Claudio etter tretten.

Helgen tenker jeg å bruke på å spasere rundt i gatene, ta bilder og spise god mat. Ciao!