Italiaskeluv

I sommer bestemte jeg meg, av en eller annen grunn, for å ta et utvekslingssemester i Bologna. Et italienskkurs, litt papirarbeid og et halvt år senere, så er jeg her. Eccolo!

Jeg tror ikke jeg helt skjønte hva jeg gjorde før jeg satt på flyet ned. Forlate redet hadde jeg gjort da jeg var atten, men nå hadde jeg fløyet fra hele skogen. Og hvorfor i alle dager hadde jeg valgt Italia? Jeg hadde jo ikke noe forhold til italiensk kultur i det hele tatt, kanskje bortsett fra vinen, Juventus og Monica Bellucci. Omtrent alt jeg kunne om Italia og italienere kom fra venner og bekjente som hadde vært der. Kanskje jeg burde tenkt meg litt mer om…

…Og der landet flyet. Det første jeg så i terminalen på flyplassen var omtrent hundre italienere på oggetti smarriti (“lost and found” på godt norsk) som stod og kjeftet og smalt. Det var et eller annet med bagasjen. Heldigvis ble min koffert aldri lost før den ble found. Nå måtte jeg bare finne bussen til sentrum.

Meg: Scusi!

Vakt: Dica.

Meg: Dov’è l’autobus per il centro?

Vakt snakker – jeg forstår ikke. Vakt peker ned – jeg forstår.

På bussen sendte jeg en melding til Claudio, min nye romkamerat (bokstavelig talt – vi deler samme rom). Denne meldingen har senere blitt berømt blant mine italienske venner på grunn av dens litterære kvalitet.

Claudio ringte meg ganske kjapt etter jeg sendte meldingen, og jeg ble litt svett. Å snakke italiensk på telefonen er ikke så lett. Claudio sa at jeg skulle ta taxi fra togstasjonen, jeg sa takk og la fra meg telefonen. Neste og siste stopp, Via Francesco Acri 15.

Drosjesjåføren traff sånn cirka, og Vincenzo (min andre romkamerat) kom løpende ned trappen for å møte meg. Både Vincenzo og Claudio fremstod som stereotypiske italienere på hver sin måte. Vincenzo er kjekk, har et snev av arroganse og stemmer på Berlusconi. Claudio er rund, smilende og glad i (å lage) mat. Ingen av dem snakker noe særlig engelsk. Begge studerer jus.

Etter at vi hadde drukket en kaffe ved disken på en kafé (det er billigere slik), gikk vi til verks med å finne ut når jeg skulle begynne på skolen. Jeg visste jo allerede svaret, slutten av februar, men Vincenzo sa det var viktig å finne det ut. Etter å ha lett etter informasjonssenteret for naturvitenskapelig fakultet, fant vi det. Der fortalte de oss at jeg skulle begynne i februar. “Che bello! You have holiday!”

Senere fikk jeg møte min tredje romkamerat, Giacomo. Giacomo studerer medisin, er den i trioen som er best i engelsk, og ser ut som en som er god i fotball. Giacomo kom fra fjellet, hvor han hadde stått på ski. Heldigvis klarte jeg å imponere ham med at jeg kom rett fra minus tjueto grader i Norge. Jeg nevnte ikke at jeg ikke bor i Hemsedal.

Mens vi gikk rundt i gatene med gamle bygninger fra 1000-tallet og moderne bygninger fra 1600-tallet, uttrykte jeg min misunnelse på kultur og historie som vi nordmenn praktisk talt mangler. Giacomo forstod dette, men sa at baksiden av medaljen er at de fleste italienere ser bakover istedenfor fremover. Kloke ord, tenkte jeg, og holdt på å bli påkjørt.

Om kvelden gikk vi ut for un aperitivo. Når man tar en aperitivo i Italia drikker man drinker, vin eller prosecco og spiser fantastisk mat – oster, focaccia, salat, oliven, pizza osv. Litt sånn som i Norge, hvor man drikker øl og spiser chips før man går ut. Vi måtte snike oss ut uten Vincenzo. Det viste seg nemlig at Giacomo og Claudio synes Vincenzo er litt “tung”. Jeg syntes det var litt trist, men tenkte at de visste best. I stedet møtte vi Gloria og Nicola. Gloria har et slående vakkert ansikt – mørk hud, grønne øyne, markerte ansiktstrekk… Den første italienske jenten jeg møter, og jeg er allerede forelsket, tenkte jeg. Men Nicola er et guttenavn, og Nicola er kjæresten til Gloria. Hurra!

Etter l’aperitivo går man ut og danser, eller til et sted hvor man kan prate. Pubene har åpent til rundt to, og nattklubbene til syv. Vi gikk innom en pub før vi gikk hjem. Før han sovnet, følte Claudio at han måtte fortelle meg at han snorket. Det gjorde han. Likevel sovnet jeg ganske raskt, og våknet  ikke før etter tolv timer. Claudio etter tretten.

Helgen tenker jeg å bruke på å spasere rundt i gatene, ta bilder og spise god mat. Ciao!