Italiaskeluv

Italienerne er virkelig noe for seg selv. Det er veldig rart å oppleve at de er akkurat slik de karikeres på film. De krangler høyt og ofte, spiser pasta to ganger om dagen, kan ikke engelsk, og de spiller fotball slik bare italienerne kan. En spiller kan bli taklet, kaste seg ned, skrike som en jente, bare for å reise seg igjen etter femten sekunder når frisparket er et faktum.

I tillegg er det total matfascisme. Død over den som bestiller cappuccino etter lunsj. Jeg laget pasta med tunfisk og pesto her om dagen, og fikk gjennomgå av romkameratene mine. Tunfisk og pesto!? Det er ikke det at de synes du er litt rar og liker å spise sære ting. De blir skuffet. For dem er det liksom bare feil! Og når jeg spør hvorfor, vil de ikke svare, som om det er et slags tabu. Helligdommer som pasta og paven setter man ikke spørsmål ved.

Men feste kan de! For en og en halv uke siden, var jeg på den drøyeste middagsfesten jeg noen gang har opplevd. Claudio feiret bursdagen sin, og inviterte 40 venner ut på middag i en slags kjellerrestaurant. Vi spiste god mat og drakk Lambrusco (rødvin med kullsyre – en bolognesisk spesialitet). Noen drakk raskere enn andre. Allerede før desserten var kommet, var Claudio oppå bordet. Han danset til husbandet. Dette utløste en bølge, og plutselig var alle 40 oppå bordene. Claudio tok et steg videre, og plantet hele ansiktet i sjokoladekaken, før han startet et strippeshow til husbandets versjon av “You can leave your hat on”. Showet sluttet med en limbodans ut på toalettet.

Det hjelper ikke at den er sprudlende – å shotte rødvin er likevel en idiotisk idé.

I helgen drikker italiensk ungdom som norsk ungdom – for å bli full. Siden de generelt sett ikke tåler så mye, når de målet sitt raskere. Av denne grunn kan ingen av romkameratene mine huske å ha sett meg full. Det er ikke fordi jeg ikke har vært det, men fordi de, på dette stadiet, er så hinsides ute av stand til å legge merke til det – og langt mindre huske det dagen etter.

Det har også kommet en annen norsk Erasmus-student fra UiB ned hit. Han heter Thomas og studerer informasjonsvitenskap. Den første dagen hans her i Bologna, gikk vi to rundt og letet etter en leilighet han kunne bo i. Vi fant lapper på søppelcontainere og universitetsområdet, og etter del ringing rundt, fikk vi fikset oss en visning senere på kvelden. Siden Thomas ikke snakker italiensk i det hele tatt, var jeg ganske grei å ha med.

På visningen ble vi møtt av en veldig søt og grei italiensk jente, men også en røyksky, en hund og fem italienere på det som skulle vært Thomas sitt rom. Etter rundturen i leiligheten, brukte vi “jeg-må-oversette”-trikset, og kom oss ut med signaturen trygt bevart i kortholderen. Heldigvis fant Thomas til slutt en annen leilighet.

Dagen etter gikk vi på det som viste seg å være et ikke-eksisterende utvekslingsstudenttreff. Heldigvis var stedet en restaurant, så vi fikk i det minste spist godt. Etter maten hang vi oss på noen italienske jenter som også var ute etter en internasjonal aften. Og en flaske rødvin gjør underverker for italiensken!

På tirsdag skulle vi ut og spise med italienskkurset, som Thomas også har (nesten) begynt på. Vi presterte å gå oss vill på vei til møtestedet da vi allerede var sent ute. Jeg mener vi går vestover. Thomas mener vi går nordover. Vi gikk sørover. Da vi så gateskiltet Via Dell’Inferno, skjønte vi at det gikk til helvete. Utrolig nok kom vi frem levende.

En kveld var vi også ute på en sted som heter Transilvania. Her fikk vi på et tidspunkt utdelt en bunke med lapper hvor man kunne skrive bordnummer og hva som helst annet på, for så å gi dem til folk som gikk rundt og leverte dem for deg. Det tok helt av. Det var akkurat som å være i klasserommet på barneskolen igjen, bare uten lærer og med øl. Vi skrev og mottok bøttevis av lapper. Hvis jeg noengang starter bar, skal jeg garantert stjele dette konseptet.

Annet som skjer og har skjedd:

Jeg har vært på kino tre ganger, og sett Will Smith, Woody Harrelson og Jessica Biel snakke italiensk.

Claudio lager mat til meg nesten hver dag. De andre dagene gjør Giacomo det.

Jeg møtte en svensk jente på en bytur og holdt på å overfalle henne for få snus. Hun hadde ikke tatt med seg ut. Fan.

Jeg har møtt en 23 år gammel amerikaner, Mike, som bruker livet sitt på å dra rundt i forskjellige land (Korea, Frankrike og Italia hittill – Japan neste), lærer seg språk og overlever ved å jobbe som engelsklærer. Disse vandrersjelene er inspirerende!