Italiaskeluv

fredag 13. mars

Stod opp, tok med meg gitaren min og gikk på min gamle språkskole, Madrelingua, for å spille en låt med Mike. Det var en braksuksess. Kjekt å se lærererinnene og mine gamle medstudenter igjen. Siden det var fredag den trettende, hadde vi planlagt å gjøre noe skummelt. Thomas, de engelske jentene Lisa, Isla, Georgia og Rosie, og meg hadde pyjamasfest hjemme hos dem, hvor vi prøvde å komme i kontakt med ånder gjennom et Ouija-brett. Vi fant ingen ånder, men det var artig likevel. Jeg sov over og fikk vite at jeg hadde snakket i søvne på både norsk og engelsk. Skuffende nok ikke på italiensk.

lørdag 14. mars

Vi hadde en vanvittig kveld ute. Samlet sammen en gjeng, og gikk på café cabalah for en aperitivo. Turen gikk videre til Il Siesta, hvor spritzen koster 1 euro… Etter et utall drinker endte vi opp på Il Sesto Senso. Der møtte jeg bl.a. Pier Carlo og Stefania. Vi drakk mer spritz, og etter en Americano gikk vi på Bar Lime. Her traff jeg resten av vennene mine fra San Giorgio. Til slutt endte vi opp på nachspiel a casa mia.

søndag 15. mars

Våknet opp med vage minner om den egentlig minnerike kvelden i går. Kom meg til slutt ut i verden, møtte Mike og en israeler som heter Leon. Vi tok en runde rundtom i byen, bl.a. gikk vi på en vitenskapsmesse på Piazza Maggiore. Caffé Zamboni ble hvilestedet for en panino og noe å drikke. Lorelei og Marion dukket opp, og vi ble sittende og prate litt. Kvelden tilbragte jeg hjemme med Event Horizon, forøvrig en elendig film.

mandag 16. mars

Prøvde å gå på en forelesning som ikke fantes. Gikk i stedet i Giardini Margherita. Babette og Lorelei kom også ned. Handlet frukt og grønt i pakistanermarked. Selgeren elsket Norge og ga meg rabatt. Kvelden tilbragte vi på Transilvania. Vanvittig god aperitivo! Rolig kveld med Thomas, Mike og Lisa. Masse prat om South Park.

tirsdag 17. mars

St. Patrick’s day! Vi drakk øl og vin hos Marion og Aurelia. Irish var full, og politiet stengte stedet i nitiden. Derfor gikk vi ikke dit. I stedet gikk vi på et utested i nærheten av piazza maggiore. Ble litt full, og hadde kappløp på Piazza Maggiore sammen med Mike, Marion, Max og Lorelei. Lorelei og meg var de eneste som ikke gikk fullstending på trynet ved det lille trinnet som var slutten av banen vår. Jeg vant (selvfølgelig). Etterpå gikk vi på Il Sesto Senso, og til slutt gikk Lorelei og meg hjem til casa sua. Det var fint.

onsdag 18. mars

Sov meg gjennom forelesningen min klokken 08.30 etter ikke å ha sovet noe særlig natten før. Etterpå gikk jeg hjem og sov enda mer, noe som resulterte i at jeg gikk glipp av både en 5-timers forelesning og en is med Bea. I stedet gikk Bea og jeg og tok en te på en café i Via San Vitale. Der var det en finsk bartender som spurte hvor vi var fra, og prøvde seg på litt svensk med meg da jeg sa jeg var norsk. Hun var såpass flott at jeg tenker meg tilbake dit en annen dag denne uken. Thomas fikk besøk av en kompis, så vi gikk ut og spiste pizza sammen. Kompisen heter Erik og han ga meg snus. Sympatisk! Deretter gikk vi (Mike var også med oss) på Irish og drakk og pratet. Vi møtte også Isla der, som slo seg til oss.

torsdag 19.mars

Vondt i halsen, men generelt fornøyd med tilværelsen. Mike kom innom og la fra seg bagen sin før han drar på Europa-rundturen sin. Skal møte Giada etterpå for en liten spasertur i Giardini Margherita. Etterpå skal jeg ned til Lorelei og lese og være engelsk-ordboken hennes. Jeg har fortsatt ikke lest noe særlig til eksamenen min neste uke, men sånn er nå Erasmus-livet.

Etter ikke å ha skrevet her på en stund er det vanskelig å vite hvor jeg skal begynne…

Jeg har tatt ned bildene av Jacopo fra veggen. Det tok meg to måneder, men nå føler jeg meg litt mer hjemme på rommet (mitt).

En kveld ble jeg stoppet av politiet på vei hjem. Jeg måtte vente 10 minutter før de innså at et land kan være i Schengen selv om det ikke er i EU.

Jeg begynte på universitetet for en drøy måned siden. Foreleserne gjør som de vil. De kan gi eksamener når som helst, gjerne i form av overraskelsesprøver; de fungerer som sensor på eksamen i sine egne fag (så italiensk, og så uhørt for oss skandinavere); det akademiske kvarter er i praksis foreleseren som er 15 minutter for sen, og så videre. Min første eksamen er 24. mars. Algebra og diskret matematikk på italiensk.

Vennegjengen min er blitt stor nok til at jeg møter folk jeg kjenner på gaten. Jeg tilbringer mesteparten av tiden med andre Erasmus-studenter. Heldigvis snakker vi stort sett italiensk sammen. Det er fint å ha et annet “universalspråk” enn engelsk. En søt italiensk jente som jeg har vært litt med i det siste har også lært meg litt Marchegiano-dialekt. I Italia har man nemlig mange forskjellige dialekter, som kan beskrives som egne språk. Italienerne selv omtaler dialekt som dialetto, og standard italiensk bare som italiano. Med andre ord anser de på en måte dialekter som ikke-italiensk. Vanligvis vil ikke to personer med ulike dialekter forstå hverandre. Dels fordi dialektene er veldig forskjellige, og dels fordi italienerne virkelig ikke har en kultur for å forstå noe annet enn italiensk. En som snakker dialekt skifter til italiensk når hun/han møter en som ikke er fra samme (lands)by. Dialektene har altså en annen rolle enn den de har i Norge.

Faccio un esempio.

Norsk: “Han er gått for å drikke vin.”

Italiensk: “Lui è andato a bere il vino.”

Marchegiano/Fermano: “Issu è jito a be lu vi”.

Språket som i dag er standard italiensk ble formalisert med Dantes Divina Commedia, og er egentlig også en dialekt – toskansk.

Det er kjekt å lære seg et nytt språk. I det italienske språk bøyer man verb etter person, på samme måte som man gjør i f.eks. tysk og fransk. Io faccio, tu fai, lei fa, e così via… I motsetning til fransk, hvor mange av bøyingene uttales likt, f.eks. tu es og il est, er bøyingene i italiensk nesten alltid forskjellige. Dette gjør at språket kan økonomiseres – vi dropper pronomenene! Istedenfor io celo faccio (“jeg gjør det “) sier man bare celo faccio. Informasjonen om hvem det er som “gjør det” ligger i bøyningsformen. Vakkert!