Italiaskeluv

Etter ikke å ha skrevet her på en stund er det vanskelig å vite hvor jeg skal begynne…

Jeg har tatt ned bildene av Jacopo fra veggen. Det tok meg to måneder, men nå føler jeg meg litt mer hjemme på rommet (mitt).

En kveld ble jeg stoppet av politiet på vei hjem. Jeg måtte vente 10 minutter før de innså at et land kan være i Schengen selv om det ikke er i EU.

Jeg begynte på universitetet for en drøy måned siden. Foreleserne gjør som de vil. De kan gi eksamener når som helst, gjerne i form av overraskelsesprøver; de fungerer som sensor på eksamen i sine egne fag (så italiensk, og så uhørt for oss skandinavere); det akademiske kvarter er i praksis foreleseren som er 15 minutter for sen, og så videre. Min første eksamen er 24. mars. Algebra og diskret matematikk på italiensk.

Vennegjengen min er blitt stor nok til at jeg møter folk jeg kjenner på gaten. Jeg tilbringer mesteparten av tiden med andre Erasmus-studenter. Heldigvis snakker vi stort sett italiensk sammen. Det er fint å ha et annet “universalspråk” enn engelsk. En søt italiensk jente som jeg har vært litt med i det siste har også lært meg litt Marchegiano-dialekt. I Italia har man nemlig mange forskjellige dialekter, som kan beskrives som egne språk. Italienerne selv omtaler dialekt som dialetto, og standard italiensk bare som italiano. Med andre ord anser de på en måte dialekter som ikke-italiensk. Vanligvis vil ikke to personer med ulike dialekter forstå hverandre. Dels fordi dialektene er veldig forskjellige, og dels fordi italienerne virkelig ikke har en kultur for å forstå noe annet enn italiensk. En som snakker dialekt skifter til italiensk når hun/han møter en som ikke er fra samme (lands)by. Dialektene har altså en annen rolle enn den de har i Norge.

Faccio un esempio.

Norsk: “Han er gått for å drikke vin.”

Italiensk: “Lui è andato a bere il vino.”

Marchegiano/Fermano: “Issu è jito a be lu vi”.

Språket som i dag er standard italiensk ble formalisert med Dantes Divina Commedia, og er egentlig også en dialekt – toskansk.

Det er kjekt å lære seg et nytt språk. I det italienske språk bøyer man verb etter person, på samme måte som man gjør i f.eks. tysk og fransk. Io faccio, tu fai, lei fa, e così via… I motsetning til fransk, hvor mange av bøyingene uttales likt, f.eks. tu es og il est, er bøyingene i italiensk nesten alltid forskjellige. Dette gjør at språket kan økonomiseres – vi dropper pronomenene! Istedenfor io celo faccio (“jeg gjør det “) sier man bare celo faccio. Informasjonen om hvem det er som “gjør det” ligger i bøyningsformen. Vakkert!